Gammablitze

  • 🎬 Video
  • ℹ️ Published 11 years ago
preview_player
UCAYtXHKyo-oFMd5garmMG2w

Gammablitze, die länger als 2 Sekunden sind, werden verursacht durch die Detonation einer schnell rotierenden Sterns am Ende seiner Lebensdauer.

Gammablitze, Gammastrahlenblitze, Gammastrahlenausbrüche oder auch Gammastrahlenexplosionen (engl. Gamma-ray bursts, oft abgekürzt GRB) sind Energieausbrüche sehr hoher Leistung im Universum, von denen große Mengen elektromagnetischer Strahlung ausgehen.

Die Ursache der Gammablitze ist noch nicht vollständig geklärt. Man beobachtete einen Gammablitz erstmals am 2. Juli 1967 mit den amerikanischen Vela-Spionagesatelliten, die eigentlich zur Entdeckung oberirdischer Atombombentests dienten. Dass die Strahlen aus den Tiefen des Weltraums kamen, wurde erst 1973 durch Wissenschaftler im Los Alamos National Laboratory in New Mexico mit den Daten der Satelliten sicher festgestellt.

Die Bezeichnung „Gammablitz" hat sich wahrscheinlich eingebürgert, weil die Vela-Satelliten zur Detektion der Gammastrahlung von Kernwaffenexplosionen gedacht und ausgerüstet waren. Auch wird elektromagnetische Strahlung mit Photonenenergien im keV-Bereich und höher oft allgemein als Gammastrahlung bezeichnet, wenn ihre Quelle und Entstehung nicht bekannt ist. Um Gammastrahlung im engeren, kernphysikalischen Sinn handelt es sich bei den Gammablitzen nicht.


Gammaglimt er kraftige energiutbrudd i universet, hovedsakelig i form av gamma- og røntgenstråling. Gammaglimt ble først oppdaget ved tilfeldighet på 1960-tallet ved hjelp av Vela-satellittene. Utbruddenes varighet varierer fra en brøkdel av et sekund til noen få minutter. Vanligvis kan man påvise en svakere etterglød i blant annet synlig lys. Denne ettergløden har en varighet på noen dager og opptil en uke.

Den første identifikasjonen av et gammaglimt ble gjort i 1997, da man lokaliserte den optiske (synlig lys) ettergløden av GRB 970228. Det ble da klart at gammaglimt har sin opprinnelse i fjerne galakser. I dag tyder observasjoner på at gammaglimt opptrer når en type meget massive stjerner har brukt opp brennstoffet i sine kjerner og den dermed kollapser på grunn av tyngdekreftene og danner ett sort hull. Denne teorien støttes blant annet ved observasjoner der man har påvist at noen gammaglimt er forbundet med supernova-eksplosjoner (som også skyldes kollaps av stjernens kjerne).

En annen mulighet å få et gammaglimt på er når to kompakte stjerner (for eksempel en nøytronstjerne og et sort hull) roterer rundt hverandre og tilslutt kolliderer og produserer gammastråling.

Dersom glimtene stråler like mye i alle retninger betyr det at et gammaglimt, så lenge det varer, sender ut mer energi enn alle stjerner i universet til sammen. Det er derimot mer sannsynlig at gammaglimt stråler kun i meget bestemte retninger, nemlig i motsatt rettede bunter langs polaksene av den ødelagte stjernen, og at vi kun observerer de gammaglimt som tilfeldigvis er rettet mot jorden.


In astronomia, i gamma ray burst, in italiano: esplosione di raggi gamma, anche detti lampi gamma o abbreviati in GRB, sono intensi lampi di raggi gamma che possono durare da pochi millisecondi a diverse decine di minuti. Queste potenti esplosioni costituiscono il fenomeno più energetico finora osservato nell'universo. I GRBs sono fenomeni abbastanza frequenti (all'incirca uno al giorno) e la loro distribuzione nel cielo è isotropa, ovvero avvengono in direzioni del tutto casuali ed imprevedibili. I GRB sono eventi cosmologici, situati in galassie esterne alla Via Lattea e talvolta molto lontane. Il lampo gamma più lontano finora osservato, denominato GRB 090423, è avvenuto ad una distanza di oltre 13 miliardi di anni luce dalla Terra.

Una nuova era nello studio di questi oggetti celesti è iniziata nel 1997 con la scoperta del primo afterglow, l'emissione residua associata ad un GRB e visibile in tutte le bande spettrali (radio, IR, ottico, UV, raggi X).

Secondo le teorie correnti, queste potenti emissioni di raggi gamma sono generate dall'accrescimento di materia su un buco nero. Molti sono i fenomeni che possono generare questo sistema buco nero+disco di accrescimento, ad esempio il collasso gravitazionale di una stella rotante e molto massiccia, la coalescenza di due stelle di neutroni o di una stella di neutroni ed un buco nero.